Dividend Irrelevance Theory hevder at et firmas utbyttepolitikk ikke påvirker firmaets verdi eller aksjonærenes formue. Med andre ord sier teorien at hvorvidt et firma betaler utbytte eller ikke, og hvor mye det betaler, er irrelevant for aksjonærene.
Teorien er basert på ideen om at aksjonærer alltid kan reinvestere utbyttet de mottar tilbake i firmaet, og slik at firmaets verdi ikke vil bli påvirket. I tillegg sier teorien at aksjonærer alltid kan selge aksjene sine hvis de trenger kontanter, og derfor er utbyttepolitikken også irrelevant for dem.
The Dividend Irrelevance Theory har blitt utfordret av mange forskere, som hevder at utbyttepolitikken faktisk påvirker aksjonærverdien. Teorien er imidlertid fortsatt populær blant mange investorer og finansanalytikere.
Hva er fuglehåndteori?
Fuglehåndteorien er en finansiell analyseteknikk som brukes til å forutsi fremtidige aksjekurser. Teorien er basert på troen på at venstre hånd til en fugl er mer nøyaktig enn høyre hånd når det gjelder å forutsi fremtiden.
Fuglehåndteorien er basert på forutsetningen om at venstre hånd er mer nøyaktig enn høyre hånd når det gjelder å forutsi fremtiden. Teorien sier at venstre hånd er mer nøyaktig fordi den er nærmere hjertet, som antas å være kilden til sann kunnskap. Fuglehåndteorien brukes av finansanalytikere til å forutsi fremtidige aksjekurser. Teorien har vist seg å være nøyaktig når det gjelder å forutsi aksjekurser på lang sikt.
Hva mener du med irrelevans for utbytte?
Teorien om utbytteirrelevans sier at et selskaps utbyttepolitikk ikke har noen innvirkning på aksjekursen eller kapitalkostnaden. Med andre ord, om et selskap betaler utbytte eller ikke, og hvor mye det betaler, er irrelevant for investorer.
Teorien ble først foreslått av Franco Modigliani og Merton Miller i deres papir fra 1961 "Dividend Policy, Growth, and the Valuation of Shares". De hevdet at i et perfekt marked uten skatter eller transaksjonskostnader, ville et selskaps utbyttepolitikk ikke ha noen effekt på aksjekursen.
Siden den gang har teorien blitt allment akseptert av det akademiske miljøet, selv om det er noen kritikk.
Teorien om utbytteirrelevans er basert på følgende forutsetninger:
1. Investorer er rasjonelle og fullt informerte.
2. Det er ingen skatter eller transaksjonskostnader.
3. Markeder er perfekte og effektive.
Under disse forutsetningene bestemmes verdien av et selskap av dets forventede fremtidige kontantstrømmer. Utbytte er ganske enkelt en fordeling av disse kontantstrømmene, så de bør ikke påvirke aksjekursen.
Noen kritikere hevder at antakelsene til utbytte-irrelevansteorien er for urealistiske. I den virkelige verden eksisterer skatter og transaksjonskostnader, og markedene er ikke perfekt effektive.
Andre kritikere hevder at teorien ikke tar hensyn til investorenes preferanser. Noen investorer kan foretrekke selskaper som betaler utbytte, for eksempel fordi de gir en jevn inntektsstrøm.
Til tross for sin kritikk, er teorien om utbytteirrelevans fortsatt allment akseptert av akademikere og er et nyttig verktøy for å analysere et selskaps utbyttepolitikk.
Hva er forutsetningene for MM-teorien?
Det er flere forutsetninger i MM-teorien:
1. Det er perfekt kapitalmobilitet, noe som betyr at kapital kan bevege seg fritt mellom land og det er ingen hindringer for investeringer.
2. Det er ingen skatter eller transaksjonskostnader.
3. Det er perfekt informasjon, det vil si at alle markedsaktører har tilgang til samme informasjon og det er ingen asymmetrisk informasjon.
4. Det er ingen risiko, noe som betyr at alle investeringer er helt trygge og det er ingen sjanse for tap.
5. Det er ingen statlig inngripen i markedet.
Hva er hoveddeterminanten for utbyttebeslutningen?
Det er flere nøkkelfaktorer som ledelsen må ta hensyn til når de tar utbyttebeslutninger, men den viktigste faktoren er vanligvis selskapets økonomiske tilstand og fremtidsutsikter. Andre sentrale hensyn inkluderer selskapets utbyttepolitikk, skattemessige implikasjoner av å betale utbytte og aksjonærenes ønsker.
Selskapets økonomiske stilling er den primære faktoren som avgjør om det har råd til å betale utbytte eller ikke. Hvis selskapet sliter økonomisk, vil det sannsynligvis enten redusere eller eliminere utbyttet. Motsatt, hvis selskapet gjør det bra økonomisk, er det mer sannsynlig å øke utbyttet.
Selskapets utbyttepolitikk er også et sentralt hensyn. Noen selskaper har en policy om å betale ut en viss prosentandel av inntekten som utbytte, mens andre har en policy om å betale et fast utbyttebeløp. Ledelsen må bestemme hvilken policy som er best for selskapet og dets aksjonærer.
Skattemessige implikasjoner av å betale utbytte må også vurderes.Utbytte beskattes som inntekt, så selskapet må være sikker på at det har råd til å betale skatten på eventuelt utbytte det utbetaler.
Til slutt må det tas hensyn til aksjonærenes ønsker. Noen aksjonærer foretrekker kanskje at selskapet reinvesterer overskuddet i stedet for å betale det ut som utbytte. Andre kan foretrekke at selskapet betaler utbytte slik at de kan få en del av overskuddet. Ledelsen må bestemme hva som er best for flertallet av aksjonærene. Hvem foreslo irrelevansteori om utbytte? Irrelevanseteorien om utbytte ble foreslått av Modigliani og Miller i deres banebrytende artikkel "The Cost of Capital, Corporation Finance and the Theory of Investment" (1958).