En godtgjørelse for tvilsomme kontoer er et estimat på hvor mye penger et selskap til slutt vil tape på sine dårlige fordringer. Dette estimatet brukes til å justere verdien av kundefordringene på selskapets balanse.
Avsetningen for tapsutsatte kontoer er en motkonto til kundefordringer, som betyr at den er oppført i balansen under kundefordringer og utligner verdien av fordringer. Avsetningen for tapsutsatte kontoer er en nødvendig del av regnskapsprosessen fordi den sikrer at verdien av kundefordringer ikke overvurderes.
Avsetningen for tapsutsatte fordringer beregnes ved hjelp av en rekke metoder, men den vanligste metoden er aldring av fordringer. Denne metoden estimerer hvor mye penger som til slutt vil gå tapt på fordringer basert på hvor lenge fordringene er utestående.
Tap på fordringer bokføres når en fordring er fastslått å være uinndrivelig. Dette gjøres ved å belaste tapsfradraget i resultatregnskapet. Avsetningen for tapsutsatte kontoer økes deretter med beløpet for tapsutgiften.
Hensikten med tapsavsetningen er å gi et realistisk bilde av et selskaps kundefordringer. Uten dette estimatet ville verdien av kundefordringer være overvurdert og ville ikke nøyaktig gjenspeile risikoen for manglende betaling fra kunder.
Hvilken metode for å tillate estimerte uinnkrevbare kontoer er generelt mer nøyaktig flervalgsspørsmål?
Det er ikke noe definitivt svar på dette spørsmålet, da forskjellige virksomheter vil ha forskjellige metoder for å estimere uinnkrevbare kontoer som fungerer best for dem. Noen vanlige metoder for å estimere uinnkrevbare kontoer inkluderer imidlertid bruk av historiske data, analyse av kundenes kredittverdighet og bruk av bransjegjennomsnitt.
Hvordan bruker du godtgjørelse for tvilsomme kontoer?
Avsetningen for tapsutsatte kontoer er en kontra eiendelskonto som brukes til å registrere det estimerte beløpet for fordringer som ikke vil bli innkrevd. Avsetningen for tapsutsatte kontoer er en nødvendig komponent i periodiseringsgrunnlaget, som krever at inntekter innregnes når de er opptjent, ikke når de samles inn.
Avsetning for tapsutsatte kontoer beregnes som en prosentandel av fordringer eller som et fast beløp. Prosentmetoden er mer vanlig og er generelt basert på selskapets historiske erfaring. For eksempel, hvis et selskap har en historikk på at 2 % av fordringene er uinnkrevbare, vil avsetningen for tvilsomme kontoer være 2 % av de nåværende fordringene. Fastbeløpsmetoden er mindre vanlig og brukes vanligvis når et selskap har et stort antall fordringer og ønsker å opprettholde et mer konsistent godtgjørelsesnivå.
Avsetning for tapsutsatte regnskapsføres i balansen som reduksjon av fordringer. For eksempel, hvis et selskap har $ 100 000 fordringer og en godtgjørelse for tvilsomme kontoer på $ 2 000, vil balansen rapportere fordringer på $ 98 000.
Avsetningen for tapsutsatte kontoer økes (eller opprettes) når fordringer avskrives som uinnkrevbare. Avsetningen for tapsutsatte kontoer reduseres (eller reverseres) når fordringer inndrives.
Hvordan behandles avsetning for tapsutsatte fordringer i sluttregnskapet? Behandlingen av tapsavsetning i sluttregnskapet avhenger av selskapets regnskapsprinsipper. Dersom selskapet benytter periodiseringsgrunnlaget, behandles avsetning til tapsutsatte fordringer som en kostnad i den perioden den påløper. Dersom selskapet benytter likviditetsgrunnlaget for regnskapsføring, behandles avsetning til tapsutsatte fordringer ikke som en kostnad i den perioden den påløper, men behandles som en reduksjon i inntekten i den perioden tapet faktisk avskrives. .
Når kundefordringer rapporteres rapporteres det på? Svaret på dette spørsmålet avhenger av regnskapsmetoden som brukes. Dersom periodiseringsgrunnlaget benyttes, balanseføres kundefordringer til estimert fremtidig verdi. Dersom det benyttes kontantgrunnlag for regnskapsføring, rapporteres kundefordringer i balansen til gjeldende kontantverdi. Er tvilsomme kontoer og tap på fordringer det samme? Nei, «tvilsomme kontoer» og «dårlige fordringer» er ikke det samme. «Tvilsomme konti» er et regnskapsbegrep som refererer til kundefordringer som kanskje ikke kan inndrives, mens «tvilsomme fordringer» er et begrep som refererer til kundefordringer som allerede er avskrevet som uinnkrevbare.